læringspartnere - hva er det egentlig?

helt siden jeg var på mitt aller, aller første kurs i vurdering for læring for hundre år siden (nei da, bare snaue 8), har jeg vært ivrig fan av det å bruke læringspartnere i undervisningen. når det er sagt, er det viktig å pressisere at jeg også er tidenes strengeste på hva en læringspartner faktisk er, for det er ikke en man sitter ved siden av og snakker med i ny og ne. åh nei, du, det er så mye, mye mer! så her kommer en rask innføring i hva en læringspartner er i min praksis:

(joa, bildet over er hentet fra et av mine mange kurs, men du overlever!)

det aller viktigste etter min mening i innføringen og gjennomføringen av det å bruke læringspartnere i klasserommet, er tilfeldighetsprinsippet og det at elevene kun er hverandres læringspartnere i en kort, avgrenset periode. hos meg har man læringspartneren sin i ei uke - hverken mer eller mindre - uansett trinn! hvorfor? vel, fordi det skal ligge en trygghet i at man faktisk vil få flere å spille på, få presentert ulike og unike ideer, bli godt kjent med alle elevene i klassen, men også vite at om man havner med en man i utgangspunktet ikke kommer godt overens med, ja, så overlever man det for ei uke. og tilfeldigheten - altså den ørlille seansen hvor man faktisk står foran elevene og trekker ispinner eller vattkuler eller hva det måtte være - er viktigere enn du tror! det viser faktisk at læreren ikke styrer og at det er 100 % rettferdig. eneste unntaket jeg gjør er dersom to elever jeg trekker har sittet sammen den foregående uka - da trekker vi en gang til.

en annen ting som er utrolig viktig når man velger å bruke læringspartnere, er at man faktisk bruker det hele tiden - hver eneste time, hver eneste dag - og at man bruker det riktig. etter at jeg har stilt klassen et åpent spørsmål (ja- og nei-spørsmål holder vi oss unna så godt vi kan, sant folkens?), gir jeg elevene et par sekunder til å tenke inni eget hode før de må dele tankene sine med sidemannen i 10-15-30-60 sekunder. her vet du selv best hvor lang tid elevene trenger, men kortere tid er bedre enn lang, og i begynnelsen stilte jeg klokka. etter det trekker jeg tilfeldige elever som får komme med sin (eller læringspartneren sin) ide, tanke eller svar. 

i tillegg er læringspartneren tilgjengelig som støtte i arbeidet. klasserommet er innredet med to og to pulter inntil hverandre (nei, det blir ikke mye lyd - husk hvem som bestemmer!), og elevene har mulighet til å spørre hverandre stille om hjelp til å forstå oppgaven dersom de ikke forstår selv, etter å ha lest og sett på oppgaven minst tre ganger så klart. med andre ord har velfungerende læringspartnerklasserom mange færre "unødvendige" hender i været. 

en tredje ting som er uhyre viktig når man innfører denne arbeidsformen, er at elevene er med på å bestemme hva som er en god læringspartner, samt lage kriterier for dette. ikke hold det hemmelig for elevene at dere skal jobbe på en ny og spennende måte, men fortell dem planen din og ta dem med på råd. når elevene eier arbeidet sitt, er de tusen ganger mer motivert for å gjøre sitt aller, aller beste! og du, ikke vær redd for å la elevene få bestemme kriterier for hva en god læringspartner er - kriterier er nemlig til for å revideres.

kanskje du lærte noe nytt eller kanskje dette var repetisjon. uansett, så er dette en metodikk jeg aldri ville vært for uten! og ja, jeg kan prate om dette i timesvis og komme med uendelig mange forslag til innføring, bruk, variasjon ++, så om skolen din er interessert i kompetanseheving på dette, er det bare å ta kontakt - jeg kommer gjerne på besøk og snakker for og med deg og dine kolleger!

over og ut. frk.